VÅR i Praha

Vårens foreløpig vakreste eventyr var 4 dagers personalseminar i Praha med kollegiet fra lørdag til tirsdag. 90 lystige kollegaer fra St.Hallvard ankom metropolen tidlig lørdag morgen og ble møtt av SOLA som skinte på oss hele dagen; først på Praha-borgen og så på båttur på Vltava (Moldau). Etter en lang vinter, virket denne utsikten sterkere enn 5 om dagen eller Pilsner Urquell - om du vil. Det japanske kirsebærtreet til venstre bidro også til vårfornemmelse. Den første kvelden sto Opera på programmet for noen og Pantomime-teater for andre. Det var knyttet stor spenning til søndagen som var satt av til planleggingsdag. Et noe baktungt program lot seg imidlertid gjennomføre så lett som bare det. Det var faktisk litt moro! Det er rart hva omgivelsene gjør med en. Den - om enn - litt mørke konferansesalen hadde gode stoler, det var drops på bordene, kaffe, kaker og frukt i pausene. Prikken over i-en var dessuten at vi kunne avholde gruppediskusjonene i hagen, i SOLA. De ble fruktbare. Hotellet var bygget på 50-tallet som en kopi av et "pampehotell" i Moskva og selv om det så ut som en kjedelig mastodont fra utsiden, var det ikke noe å si på interiøret. Jeg lot meg fascinere av den gode plassen, de fantastiske lampene og glasset i dørene. Søndagskvelden var festkvelden for de fleste. Den som sa at gjennomsnittsalderen på lærerstanden er høy og videre sluttet at det ville bli en "treig tur", kan angre på at han ikke ble med. Noen skrålte og koste seg på U Fleku. Selv om mange var trøtte mandag morgen, var det program. Skolebesøk eller besøk på krystallfabrikk. Vi fikk et interessant innblikk i produksjonen. På St.Hallvard er verneombud og vernerunder mye brukte ord på denne tiden av året. Det var annerledes på krystallfabrikk i Tsjekkia. MEN det ble "hett" i krystallbutikken etter omvisningen og panikken spredte seg da det ble problemer med VISA-automaten, noe som i sin tur nok er grunnen til at gruppa ikke fikk overvekt på flyet hjem.

Mandag ettermiddag var fri og noen av oss dro tilbake til borgen og inn i St.Vitus-katedralen som du kan lese mer om her . En bedre middag i sola klarte vi heller ikke å motstå.

Et av turens mange høydepunkter var fellesmiddagen lørdag. I restaurant Provence vanket det nydelig mat og drikke til. Stemningen var høy og talerne var morsomme, som alltid. Takk, Gro Eli! For mange fortsatte festen ut i de små timer.

Tirsdag formiddag var til egne fornøyelser. Noen av oss besøkte Kafka-museet like ved Karlsbroa. Det var interessant. Jeg likte kombinasjonen av ikke altfor mye informasjon og det jeg vil kalle den fysiske utstillingen. De hadde forsøkt blant annet å gjenskape en "Slottet-følelse" og "labyrinten-som-man- ikke-kommer-ut-av-følelsen" til Josef K. i "Der Prozess". Absolutt verdt et besøk!

Etter mottoet; først kultur, så fornøyelse - dro vi videre på "instant shopping" - og det i kjøpesenteret Kotva - som tsjekkerne selv benytter seg av - eller Palladium, en mer vestlig variant. Her kunne du finne alt du ønsker deg, alt du ikke trenger og det samme som hjemme, til nesten samme pris som hjemme.

Før avreisen til flyplassen samlet vi oss om Wienerschnitzel, potetmos og Apfelstrudel i restaurant... , en diger "hall" der gymsal- og svømmehallstemmen kom til nytte.

Turens eneste - men likevel store - nedtur kom da det viste seg at vi hadde ti plasser for lite på kveldsflyet hjem. Det store spørsmålet er hvor feilen lå.

MEN som vi sier i Fredrikstad: "Det årnær sæ`" - og det gjorde det også denne tirsdagskvelden. Mot en anselig sum penger fikk de 10 uheldige fly via Frankfurt til Oslo og dermed fikk de også sove i sin egen seng denne natten. Da vi våknet i dag, kunne vi fastslå at naturen, med bjørka i spissen, i løpet av fire dager har eksplodert.

Borte bra, men hjemme best. Praha var en fest :-)

Takk til arrangørene.

Påskefri fra skolen – men FERIE?
Roen er i ferd med å senke seg, dvs. en del påskevarer er handlet inn, de siste vaskemaskinene fra forrige uke er kjørt, barna har skjønt at det er ”Påskemorgen” på TV hver morgen og bilen er nyvaska – klar for utfart.
Først må det imidlertid bli litt bypåske i heimen, for påskefri fra skolen betyr ikke FERIE for lærere. (Om vi leser noen elevblogger, vil vi muligens også se at elevene har sitt å gjøre, sitt å føre, men det får bli deres skål!). Jeg har bare 50 heldagsprøver i norsk som skal vurderes og ha karakter, dvs. ca 25 timers arbeid – i ferien! Da jeg ønsket en kollega ”god påske”, smilte vi lurt til hverandre og var enige om at ”fem om dagen” ville være nok. For min del blir det ti om dagen: Det jeg trenger for å sikre inntaket av antioksidanter OG fem heldagsprøver. Nok klaging for denne gang. Jeg lurer imidlertid bare på en liten ting, og det er hvordan jeg skal orke dette rotteracet om KS får det som de vil og får lagt bånd på enda mer av for- og etterarbeidstiden vår.
Vi er alle enige om at det er samværet med elevene og forberedelsen av den gode undervisningen som gjør lærerlivet verdt å leve.
Torsdag før påske hadde jeg en SUPER opplevelse. Jeg så forestillingen til avgangselevene i dramaklassen. Det var en FANTASTISK opplevelse. Stykket heter `delyria` og handler om kjærlighet. Temaet – om jeg får bruke skolespråket – er den vanskelige kjærligheten og det at kjærligheten er mangefasettert og simpelthen ikke alltid kan forstås. Mest imponerende av alt er det kanskje at stykket er skrevet av en elev i klassen.
Stykkets Margrethe blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Dette skjønner vi imidlertid ikke før helt til på slutten. Handlingen i stykket er de ”drømmene” Margrethe har mens hun ligger i koma. Hun ser tilbake på hvordan livet har vært (les: hvordan det kan ha vært. Drømmer er som alle vet ikke alltid til å stole på), og vi får bli med i drømmene hennes og får se hvordan livet kunne ha kommet til å bli. Vi ser situasjoner fra fortid, framtid og nåtid om hverandre og alle kretser de om Margrethes forhold til barndomsvennen/kjæresten(?) Stian.
Det er meget imponerende hvordan den unge forfatteren klarer å få fram ulike sider ved kjærligheten og de konsekvensene sviktende kommunikasjon mellom ”partene” kan få i situasjoner der man egentlig bare har lyst til å si ”jeg elsker deg”. Det at han har klart å gripe dette vanskelige i alle aldre, imponerer meg. Det er like tydelig og gjenkjennelig i scenene der hovedpersonene er 8-10 år som i situasjoner der de er 16 eller 25 eller 40. Vi møter også alderdommelige utgaver av Margrethe og Stian. De virker troverdige.
Virkemiddelbruken i stykket er også ganske imponerende. Lys og lyd er en ting. Veven av mennesker og hendinger og handlinger er noe annet. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Slikt skjer jo bare i drømme, tenker vi. Det stemmer, dette er en drøm – og den er ikke bare hyggelig og romantisk. Den er imidlertid gripende, treffende og tankevekkende. Jo mer jeg tenker på stykket, jo flere biter i det store puslespillet faller på plass.
Nå gleder jeg meg til 13.mai da jeg – i følge ryktene – kan se stykket igjen på Drammens Teater.