Ildprøven - Die Feuerprobe

Noe av det mest interessante med denne undervisningsformen for meg som lærer, er selvsagt pedagogikken. Hva gjør man? Hvordan gjør man det? Og ikke minst hvorfor? Lærerne på Fagskolen Tinius Olsen, Kongsberg, som bruker dette programmet i fjernundervisning, underviser blant annet i teknisk tegning. Læreren tegner, elevene ser på. Elevene løser oppgaver, læreren kan hjelpe ved å ”remote” PCen – ta over – og vise. Det er dessuten voksne som følger disse kursene og det snakkes norsk. Elevene får standpunktkarakter kun på grunnlag av skriftlige prøver.  Språkundervisning er annerledes på flere måter. I og med at flere ferdigheter skal trenes, må man som lærer bruke andre (og flere ulike?) metoder. Kursdeltakerne er dessuten (unge) gymnasiaster. De skal i tillegg ha standpunktkarakter i både muntlig og skriftlig.

Mitt utgangspunkt når jeg underviser tysk, er alltid at elevene skal få trent alle de 4 ferdighetene. De skal LESE, LYTTE, SKRIVE, SNAKKE. Helst hver gang.

Min første innskytelse var at jeg må prøve mange ulike aktiviteter. Jeg hadde enkle mål for økta:
  Ziele (mål):

·        Å lære verktøyet å kjenne

·        Å prøve ulike typer oppgaver ( inkluderer at jeg viser dere ulike typer dokumenter/”applications” som dere må respondere på på ulike måter)

Jeg viste fram dagens program (som var ganske detaljert i tilfelle en og annen ikke skulle komme på i det hele tatt), jeg viste fram ukeplanen og kommenterte den. Slik ser det ut da:

Jeg ville vise fram en PowerPoint  (Kommer tilbake til den). Læreboka, som er en nettside, viste jeg fram. I tillegg prøvde jeg å vise en Youtube-video, men det ble «for tungt» for programmet, så slikt ble vi enige om at elevene i framtiden måtte se selv, på egen PC.

Her ser de ulike valgene man har i Meetcon for hva som kan vises fram for elevene:

En liten digresjon her: Ganske ofte får man understreket at «det enkle ofte er det beste». Så også her. I denne første økta hadde jeg laget en grammatikkoppgave om substantivenes kjønn, denne:

DEN likte elevene godt. Om det skyldes oppgavens enkelhet eller deres voldsomme respekt for grammatikk (at de deler min fascinasjon for emnet, tror jeg nemlig ikke gjelder for alle!) – lurer jeg på.

Min oppdagelse med denne oppgaven, som gledet meg veldig i forhold til det videre arbeidet med Meetcon, var at jeg kunne SKRIVE i dokumentet mens jeg viste det til elevene.

Som du, kjære leser, nå har forstått, ble det mest LYTTING i denne økta – og denne gangen på lærer. Dette rettferdiggjør jeg ved at jeg også har behov for å «øve» på det tekniske, og jeg må rett og slett øve med elevene. Også for å kunne få tilbakemelding fra «brukerne». Jeg snakker tysk nesten hele tiden.
Mer lytting + snakking og skriving la jeg inn i ukeplanen. Youtube-videoen laget jeg en mengde spørsmål til og elevene skulle lytte ut svarene og skrive dem ned. Den tidligere omtalte Power-Point-presentasjonen inneholder bilder som skal beskrives og instruksjoner om hvordan man tar egen beskrivelse opp på lydfil + oppgavetekst, så klart!

Erfaringen var at Youtube-video som lyttetrening fungerte veldig fint. Alle 11 hadde uten unntak oppfattet minimum 95% av de opplysningene som var etterspurt.

Videre fungerte det veldig godt at elevene laget en lydfil der de beskrev et bilde spontant. Elever har en tendens til å ville skrive ned det de skal si i en slik situasjon. Jeg hadde fokusert på at de skulle snakke spontant og det hadde de gjort. Anbefales!
For elevene var dette selvsagt nytt, spennende og litt overveldende. Heldigvis svarer over  halvparten  «NEI» på spørsmålet om de gruer mer for å si noe i mikrofonen enn i et vanlig klasserom. Andre kommentarer var at «oppgavene i dag var for små» og «det ble for lite muntlig aktivitet».

Dette ville jeg prøve å bøte på i neste økt.

Tirsdagsmorgenen kom – og jeg følte meg godt forberedt. Det gjensto imidlertid å se om teknikken ville stå oss bi. Vi hadde blitt enige om at elevene skulle sitte hjemme hos seg selv fordi Meetcon-leverandøren setter som forutsetning at hver PC må ha nettverkskabel for at programmet skal fungere optimalt, og i disse trådløse tider har ikke skolen(e) kablet nettverk – og det ville medføre ganske mye jobb å kable opp. Dessuten er det ingen fordel å sitte mange mennesker i samme rom, men å skulle snakke med hverandre i mikrofon/høyttaler og se hverandre på skjermen.

For å gjøre historien kort: Vi sleit med teknikken også denne gangen. PCer ville ikke godta mikrofoner og høyttalere og eksterne web-kameraer. Noen hørte meg, men så meg ikke. Noen så meg, men hørte meg ikke. Og sånn gikk no` den økta!"

Tysk Vg3 på Ninas Nett-TV

Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg kommer på ”TV” og jeg er så glad…

Lærerdebut på Internett

Slik kunne en se for seg at en skulle tenke. Selv var jeg mest skeptisk! Skulle jeg undervise folk gjennom dataskjermen? Skulle jeg sette karakterer via en skjerm? Jeg skulle visst det.

Etter noen år med sviktende valg av fremmedspråk på nivå III på St.Hallvard og i Buskerud for øvrig var det (endelig) tid for å tenke nytt. De har ”tenkt nytt” i Østfold og Agder allerede, og i fjor fulgte Møre og Romsdal på. For å gjøre en lang historie kort: Utdanningsavdelingen i Buskerud Fylkeskommune (med politikernes støtte) bestemte seg for å sette i gang desentralisert nettbasert  undervisning i fremmedspråk programfag, nivå III – og det i både spansk og tysk.

I motsetning til i Østfold og Møre og Romsdal, der det foregår slik at en lærer på en skole i fylket har ansvar for organiseringen av faget (informasjon om ukeplan, innsamling av lekser osv. via lærings-plattformen),  ønsket man å gjøre det annerledes i Buskerud.  Fra utdanningsavdelingens side kom kravet om samarbeid i sanntid 2/5 av tiden. 2/5 av tiden skulle settes av til ”selvstudium”, mens 1/5 av tiden dekkes opp av språkkurs i målspråklandet. Elevene skulle også få noe lærerdekning på hjemskolen i  selvstudiumstiden. I opplegget til de tidligere nevnte fylkene inngår det også en time undervisning i uka med lærer på hjemskolen, der denne også har ansvar for å vurdere elevene muntlig, men slik blir det ikke i Buskerud. Nettlæreren skal også ta seg av den biten.

Den største utfordringen i utgangspunktet var: ”Hvordan møtes i sanntid?”. Elever fra Gol, Lier og Ringerike skulle møtes hver uke – men uten å reise. Svaret ble konferanseverktøyet Meetcon. 30.mai møttes optimister og skeptikere til dagskurs hos Per Anton Hansen på Fagskolen Tinius Olsen på Kongsberg. Tiden gikk fort, men jeg følte ikke at dagen var noen stor suksess. Til det var de tekniske problemene for mange.

Jeg forlot Kongsberg med sommerfugler i magen, for jeg visste at dette var ”vinn eller forsvinn” for drømmefaget (tysk III, skoleåret 2012), og JEG hadde fått jobben  - og egentlig også sagt JA!

Startskuddet gikk 18.august ved at de elevene som har valgt faget i skoleåret 2011/2012, jeg og støttelærerne fra hhv. Ringerike og Gol møttes på Ringerike videregående til et slags ”kick-off”. Det var godt å se gruppa samlet. Den består nemlig av 11 velmotiverte flotte ungdommer, som alle er opptatt av tysk, som er glade for at de får sjansen til å ta dette programfaget og som er veldig motivert for skjermundervisning og selvstudium. Godt utgangspunkt med andre ord!

Det var et ”kick-off” helt uten jordbær og champagne (-brus) eller festtaler. I et rom som bar preg av ”forgangne tider” og lang sommerlukning, informerte jeg om faget og tankene rundt undervisningsformen – og selvsagt: GULROTEN – TUREN TIL BERLIN I UKE 43. Vi brukte også tid på å bli kjent.

Også skulle vi teste Meetcon – og utstyret. DET ble heller ikke denne gangen noen stor suksess. Noen fikk lyd, noen fikk bilde, en og annen fikk begge deler. Jeg var mest svett, men siden ungdommen av i dag (fortsatt) er ganske tolerant og – ikke minst optimistisk(!) – kunne vi skilles denne dagen med fortsatt godt humør.

Vi hadde en avtale tirsdag morgen klokka 08.00 (!) – på Internett.

VÅR i Praha

Vårens foreløpig vakreste eventyr var 4 dagers personalseminar i Praha med kollegiet fra lørdag til tirsdag. 90 lystige kollegaer fra St.Hallvard ankom metropolen tidlig lørdag morgen og ble møtt av SOLA som skinte på oss hele dagen; først på Praha-borgen og så på båttur på Vltava (Moldau). Etter en lang vinter, virket denne utsikten sterkere enn 5 om dagen eller Pilsner Urquell - om du vil. Det japanske kirsebærtreet til venstre bidro også til vårfornemmelse. Den første kvelden sto Opera på programmet for noen og Pantomime-teater for andre. Det var knyttet stor spenning til søndagen som var satt av til planleggingsdag. Et noe baktungt program lot seg imidlertid gjennomføre så lett som bare det. Det var faktisk litt moro! Det er rart hva omgivelsene gjør med en. Den - om enn - litt mørke konferansesalen hadde gode stoler, det var drops på bordene, kaffe, kaker og frukt i pausene. Prikken over i-en var dessuten at vi kunne avholde gruppediskusjonene i hagen, i SOLA. De ble fruktbare. Hotellet var bygget på 50-tallet som en kopi av et "pampehotell" i Moskva og selv om det så ut som en kjedelig mastodont fra utsiden, var det ikke noe å si på interiøret. Jeg lot meg fascinere av den gode plassen, de fantastiske lampene og glasset i dørene. Søndagskvelden var festkvelden for de fleste. Den som sa at gjennomsnittsalderen på lærerstanden er høy og videre sluttet at det ville bli en "treig tur", kan angre på at han ikke ble med. Noen skrålte og koste seg på U Fleku. Selv om mange var trøtte mandag morgen, var det program. Skolebesøk eller besøk på krystallfabrikk. Vi fikk et interessant innblikk i produksjonen. På St.Hallvard er verneombud og vernerunder mye brukte ord på denne tiden av året. Det var annerledes på krystallfabrikk i Tsjekkia. MEN det ble "hett" i krystallbutikken etter omvisningen og panikken spredte seg da det ble problemer med VISA-automaten, noe som i sin tur nok er grunnen til at gruppa ikke fikk overvekt på flyet hjem.

Mandag ettermiddag var fri og noen av oss dro tilbake til borgen og inn i St.Vitus-katedralen som du kan lese mer om her . En bedre middag i sola klarte vi heller ikke å motstå.

Et av turens mange høydepunkter var fellesmiddagen lørdag. I restaurant Provence vanket det nydelig mat og drikke til. Stemningen var høy og talerne var morsomme, som alltid. Takk, Gro Eli! For mange fortsatte festen ut i de små timer.

Tirsdag formiddag var til egne fornøyelser. Noen av oss besøkte Kafka-museet like ved Karlsbroa. Det var interessant. Jeg likte kombinasjonen av ikke altfor mye informasjon og det jeg vil kalle den fysiske utstillingen. De hadde forsøkt blant annet å gjenskape en "Slottet-følelse" og "labyrinten-som-man- ikke-kommer-ut-av-følelsen" til Josef K. i "Der Prozess". Absolutt verdt et besøk!

Etter mottoet; først kultur, så fornøyelse - dro vi videre på "instant shopping" - og det i kjøpesenteret Kotva - som tsjekkerne selv benytter seg av - eller Palladium, en mer vestlig variant. Her kunne du finne alt du ønsker deg, alt du ikke trenger og det samme som hjemme, til nesten samme pris som hjemme.

Før avreisen til flyplassen samlet vi oss om Wienerschnitzel, potetmos og Apfelstrudel i restaurant... , en diger "hall" der gymsal- og svømmehallstemmen kom til nytte.

Turens eneste - men likevel store - nedtur kom da det viste seg at vi hadde ti plasser for lite på kveldsflyet hjem. Det store spørsmålet er hvor feilen lå.

MEN som vi sier i Fredrikstad: "Det årnær sæ`" - og det gjorde det også denne tirsdagskvelden. Mot en anselig sum penger fikk de 10 uheldige fly via Frankfurt til Oslo og dermed fikk de også sove i sin egen seng denne natten. Da vi våknet i dag, kunne vi fastslå at naturen, med bjørka i spissen, i løpet av fire dager har eksplodert.

Borte bra, men hjemme best. Praha var en fest :-)

Takk til arrangørene.

Påskefri fra skolen – men FERIE?
Roen er i ferd med å senke seg, dvs. en del påskevarer er handlet inn, de siste vaskemaskinene fra forrige uke er kjørt, barna har skjønt at det er ”Påskemorgen” på TV hver morgen og bilen er nyvaska – klar for utfart.
Først må det imidlertid bli litt bypåske i heimen, for påskefri fra skolen betyr ikke FERIE for lærere. (Om vi leser noen elevblogger, vil vi muligens også se at elevene har sitt å gjøre, sitt å føre, men det får bli deres skål!). Jeg har bare 50 heldagsprøver i norsk som skal vurderes og ha karakter, dvs. ca 25 timers arbeid – i ferien! Da jeg ønsket en kollega ”god påske”, smilte vi lurt til hverandre og var enige om at ”fem om dagen” ville være nok. For min del blir det ti om dagen: Det jeg trenger for å sikre inntaket av antioksidanter OG fem heldagsprøver. Nok klaging for denne gang. Jeg lurer imidlertid bare på en liten ting, og det er hvordan jeg skal orke dette rotteracet om KS får det som de vil og får lagt bånd på enda mer av for- og etterarbeidstiden vår.
Vi er alle enige om at det er samværet med elevene og forberedelsen av den gode undervisningen som gjør lærerlivet verdt å leve.
Torsdag før påske hadde jeg en SUPER opplevelse. Jeg så forestillingen til avgangselevene i dramaklassen. Det var en FANTASTISK opplevelse. Stykket heter `delyria` og handler om kjærlighet. Temaet – om jeg får bruke skolespråket – er den vanskelige kjærligheten og det at kjærligheten er mangefasettert og simpelthen ikke alltid kan forstås. Mest imponerende av alt er det kanskje at stykket er skrevet av en elev i klassen.
Stykkets Margrethe blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Dette skjønner vi imidlertid ikke før helt til på slutten. Handlingen i stykket er de ”drømmene” Margrethe har mens hun ligger i koma. Hun ser tilbake på hvordan livet har vært (les: hvordan det kan ha vært. Drømmer er som alle vet ikke alltid til å stole på), og vi får bli med i drømmene hennes og får se hvordan livet kunne ha kommet til å bli. Vi ser situasjoner fra fortid, framtid og nåtid om hverandre og alle kretser de om Margrethes forhold til barndomsvennen/kjæresten(?) Stian.
Det er meget imponerende hvordan den unge forfatteren klarer å få fram ulike sider ved kjærligheten og de konsekvensene sviktende kommunikasjon mellom ”partene” kan få i situasjoner der man egentlig bare har lyst til å si ”jeg elsker deg”. Det at han har klart å gripe dette vanskelige i alle aldre, imponerer meg. Det er like tydelig og gjenkjennelig i scenene der hovedpersonene er 8-10 år som i situasjoner der de er 16 eller 25 eller 40. Vi møter også alderdommelige utgaver av Margrethe og Stian. De virker troverdige.
Virkemiddelbruken i stykket er også ganske imponerende. Lys og lyd er en ting. Veven av mennesker og hendinger og handlinger er noe annet. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Slikt skjer jo bare i drømme, tenker vi. Det stemmer, dette er en drøm – og den er ikke bare hyggelig og romantisk. Den er imidlertid gripende, treffende og tankevekkende. Jo mer jeg tenker på stykket, jo flere biter i det store puslespillet faller på plass.
Nå gleder jeg meg til 13.mai da jeg – i følge ryktene – kan se stykket igjen på Drammens Teater.

Dikt av Goethe

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) har vi jobbet med i noen tysktimer nå. Elevene har laget de nydeligste - og mest informative - glogsters om Goethe; Goethes barndom, Goethes studietid, Goethe i Weimar, Goethe og damene. Det ble i grunn en suksess. Vi har hatt framføring av diktet "Trollmannslærlingen" (Der Zauberlehrling) etter inspirasjon av en rap-versjon vi fant på nettet. MORO! I dag toppet vi det hele med å lage "spontan-gjendiktninger" uten ordbok av det det kanskje mest kjente diktet av dem alle, nemlig "Wandrers Nachtlied". Det ble syv svært fine oversettelser - eller omsetjingar om du vil - for i slike sammenhenger skjer nemlig det interessante; elevene tyr til nynorsk, som de, i følge dem selv, egentlig hater. Hvis jeg får lov, skal jeg publisere elevdiktene her.
I denne forbindelsen ville elevene gjerne se "den norske originalen". Jeg kunne berolige dem med at den norske originalen ikke finnes, men det finnes kvalifiserte gjendiktninger, på bokmål av Andre Bjerke, på nynorsk av Åse Marie Nesse. Knut Hoem forteller dessuten i sitt foredrag "Tysk litteratur for dummies" at det i en skolekonkurranse kom inn 1147 forslag til oversettelser av diktet. Populært dikt altså. Og moro var det.

Min mors hemmelighet

Ikke min mors, men Ellen Astri Lundby sin!
Siste innlegg var skrevet på samefolkets dag. Det er lenge siden. Likevel er det en morsom tilfeldighet at jeg ble fristet til å skrive neste innlegg om nevnte film, eller historie om du vil. Den handler nemlig om "sameproblematikk".

Historien til Ellen Astri er sikkert ikke enestående, noe som gjør den desto mer interessant. Hennes mor mistet språket da hun fikk Alzheimers sykdom. Det som mange trodde var babling, var imidlertid - delvis - samisk. Da Ellen så fant tilbake samelua mormoren hadde sendt henne da Ellen var lita, la hun sammen to og to og dro til Lerresfjorden for å undersøke røttene sine. Kunne hun være same?
Her finner du artikkelen fra A-Magasinet og her kan du også se en trailer fra filmen "Min mors hemmelighet"

I filmen - som også en del av elevene lot seg fascinere av - får man en del interessant informasjon om samene og deres livsvilkår i Norge på 1900-tallet. Her reises og en del problemstillinger som jeg gleder meg til å diskutere i klassen: Hva gjør at mennesker klarer å undertrykke sin identitet? Hva gjør dette menneskene? Regner med at elevene kommer opp med mange flere spørsmål og at de har spennende kommentarer til innholdet i filmen i morgen.

Noe annet som jeg likte veldig godt ved denne filmen, er bildene fram Finnmark. De er ikke spektakulære på noen måte, men gir et bilde av f.eks. at avstandene er store, at menneskene lever et rolig liv i pakt med naturen og seg selv, langt fra storbyens kjas og mas, langt fra mote- og kjøpepress. Dette er også Norge i dag. DET skal ungdommer på Østlandet vite, synes jeg.

Ei anna slags fornorsking

Siste innlegg ble publisert på Samefolkets dag, ser jeg. Det er lenge siden. I dag er kvinnedagen og i går var bursdagen min. Nå sitter jeg her og skal forberede timer ut fra kapitlet "Ei anna slags fornorsking" i Grip teksten. Vi så "Min mors historie" på fredag som handler om Ellen Astri Lundby som skjønte at hun har samisk opphav da moren hennes ble dement, mistet språket og startet å "bable". Bablingen viste seg å være samisk - til tider - . I filmen reiser Ellen tilbake til Lerresfjorden for å søke etter røttene sine. Du kan lese artikkelen i A-Magasinet og se en trailer fram filmen her: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2881555.ece

I filmen reises flere interessante problemstillinger. En elev mente at det den norske staten gjorde mot samene, lignet det nazistene gjorde mot jødene.

Filmen lærer oss noe om