Påskefri fra skolen – men FERIE?
Roen er i ferd med å senke seg, dvs. en del påskevarer er handlet inn, de siste vaskemaskinene fra forrige uke er kjørt, barna har skjønt at det er ”Påskemorgen” på TV hver morgen og bilen er nyvaska – klar for utfart.
Først må det imidlertid bli litt bypåske i heimen, for påskefri fra skolen betyr ikke FERIE for lærere. (Om vi leser noen elevblogger, vil vi muligens også se at elevene har sitt å gjøre, sitt å føre, men det får bli deres skål!). Jeg har bare 50 heldagsprøver i norsk som skal vurderes og ha karakter, dvs. ca 25 timers arbeid – i ferien! Da jeg ønsket en kollega ”god påske”, smilte vi lurt til hverandre og var enige om at ”fem om dagen” ville være nok. For min del blir det ti om dagen: Det jeg trenger for å sikre inntaket av antioksidanter OG fem heldagsprøver. Nok klaging for denne gang. Jeg lurer imidlertid bare på en liten ting, og det er hvordan jeg skal orke dette rotteracet om KS får det som de vil og får lagt bånd på enda mer av for- og etterarbeidstiden vår.
Vi er alle enige om at det er samværet med elevene og forberedelsen av den gode undervisningen som gjør lærerlivet verdt å leve.
Torsdag før påske hadde jeg en SUPER opplevelse. Jeg så forestillingen til avgangselevene i dramaklassen. Det var en FANTASTISK opplevelse. Stykket heter `delyria` og handler om kjærlighet. Temaet – om jeg får bruke skolespråket – er den vanskelige kjærligheten og det at kjærligheten er mangefasettert og simpelthen ikke alltid kan forstås. Mest imponerende av alt er det kanskje at stykket er skrevet av en elev i klassen.
Stykkets Margrethe blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Dette skjønner vi imidlertid ikke før helt til på slutten. Handlingen i stykket er de ”drømmene” Margrethe har mens hun ligger i koma. Hun ser tilbake på hvordan livet har vært (les: hvordan det kan ha vært. Drømmer er som alle vet ikke alltid til å stole på), og vi får bli med i drømmene hennes og får se hvordan livet kunne ha kommet til å bli. Vi ser situasjoner fra fortid, framtid og nåtid om hverandre og alle kretser de om Margrethes forhold til barndomsvennen/kjæresten(?) Stian.
Det er meget imponerende hvordan den unge forfatteren klarer å få fram ulike sider ved kjærligheten og de konsekvensene sviktende kommunikasjon mellom ”partene” kan få i situasjoner der man egentlig bare har lyst til å si ”jeg elsker deg”. Det at han har klart å gripe dette vanskelige i alle aldre, imponerer meg. Det er like tydelig og gjenkjennelig i scenene der hovedpersonene er 8-10 år som i situasjoner der de er 16 eller 25 eller 40. Vi møter også alderdommelige utgaver av Margrethe og Stian. De virker troverdige.
Virkemiddelbruken i stykket er også ganske imponerende. Lys og lyd er en ting. Veven av mennesker og hendinger og handlinger er noe annet. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Slikt skjer jo bare i drømme, tenker vi. Det stemmer, dette er en drøm – og den er ikke bare hyggelig og romantisk. Den er imidlertid gripende, treffende og tankevekkende. Jo mer jeg tenker på stykket, jo flere biter i det store puslespillet faller på plass.
Nå gleder jeg meg til 13.mai da jeg – i følge ryktene – kan se stykket igjen på Drammens Teater.
Roen er i ferd med å senke seg, dvs. en del påskevarer er handlet inn, de siste vaskemaskinene fra forrige uke er kjørt, barna har skjønt at det er ”Påskemorgen” på TV hver morgen og bilen er nyvaska – klar for utfart.
Først må det imidlertid bli litt bypåske i heimen, for påskefri fra skolen betyr ikke FERIE for lærere. (Om vi leser noen elevblogger, vil vi muligens også se at elevene har sitt å gjøre, sitt å føre, men det får bli deres skål!). Jeg har bare 50 heldagsprøver i norsk som skal vurderes og ha karakter, dvs. ca 25 timers arbeid – i ferien! Da jeg ønsket en kollega ”god påske”, smilte vi lurt til hverandre og var enige om at ”fem om dagen” ville være nok. For min del blir det ti om dagen: Det jeg trenger for å sikre inntaket av antioksidanter OG fem heldagsprøver. Nok klaging for denne gang. Jeg lurer imidlertid bare på en liten ting, og det er hvordan jeg skal orke dette rotteracet om KS får det som de vil og får lagt bånd på enda mer av for- og etterarbeidstiden vår.
Vi er alle enige om at det er samværet med elevene og forberedelsen av den gode undervisningen som gjør lærerlivet verdt å leve.
Torsdag før påske hadde jeg en SUPER opplevelse. Jeg så forestillingen til avgangselevene i dramaklassen. Det var en FANTASTISK opplevelse. Stykket heter `delyria` og handler om kjærlighet. Temaet – om jeg får bruke skolespråket – er den vanskelige kjærligheten og det at kjærligheten er mangefasettert og simpelthen ikke alltid kan forstås. Mest imponerende av alt er det kanskje at stykket er skrevet av en elev i klassen.
Stykkets Margrethe blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Dette skjønner vi imidlertid ikke før helt til på slutten. Handlingen i stykket er de ”drømmene” Margrethe har mens hun ligger i koma. Hun ser tilbake på hvordan livet har vært (les: hvordan det kan ha vært. Drømmer er som alle vet ikke alltid til å stole på), og vi får bli med i drømmene hennes og får se hvordan livet kunne ha kommet til å bli. Vi ser situasjoner fra fortid, framtid og nåtid om hverandre og alle kretser de om Margrethes forhold til barndomsvennen/kjæresten(?) Stian.
Det er meget imponerende hvordan den unge forfatteren klarer å få fram ulike sider ved kjærligheten og de konsekvensene sviktende kommunikasjon mellom ”partene” kan få i situasjoner der man egentlig bare har lyst til å si ”jeg elsker deg”. Det at han har klart å gripe dette vanskelige i alle aldre, imponerer meg. Det er like tydelig og gjenkjennelig i scenene der hovedpersonene er 8-10 år som i situasjoner der de er 16 eller 25 eller 40. Vi møter også alderdommelige utgaver av Margrethe og Stian. De virker troverdige.
Virkemiddelbruken i stykket er også ganske imponerende. Lys og lyd er en ting. Veven av mennesker og hendinger og handlinger er noe annet. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Slikt skjer jo bare i drømme, tenker vi. Det stemmer, dette er en drøm – og den er ikke bare hyggelig og romantisk. Den er imidlertid gripende, treffende og tankevekkende. Jo mer jeg tenker på stykket, jo flere biter i det store puslespillet faller på plass.
Nå gleder jeg meg til 13.mai da jeg – i følge ryktene – kan se stykket igjen på Drammens Teater.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar