Ildprøven - Die Feuerprobe

Noe av det mest interessante med denne undervisningsformen for meg som lærer, er selvsagt pedagogikken. Hva gjør man? Hvordan gjør man det? Og ikke minst hvorfor? Lærerne på Fagskolen Tinius Olsen, Kongsberg, som bruker dette programmet i fjernundervisning, underviser blant annet i teknisk tegning. Læreren tegner, elevene ser på. Elevene løser oppgaver, læreren kan hjelpe ved å ”remote” PCen – ta over – og vise. Det er dessuten voksne som følger disse kursene og det snakkes norsk. Elevene får standpunktkarakter kun på grunnlag av skriftlige prøver.  Språkundervisning er annerledes på flere måter. I og med at flere ferdigheter skal trenes, må man som lærer bruke andre (og flere ulike?) metoder. Kursdeltakerne er dessuten (unge) gymnasiaster. De skal i tillegg ha standpunktkarakter i både muntlig og skriftlig.

Mitt utgangspunkt når jeg underviser tysk, er alltid at elevene skal få trent alle de 4 ferdighetene. De skal LESE, LYTTE, SKRIVE, SNAKKE. Helst hver gang.

Min første innskytelse var at jeg må prøve mange ulike aktiviteter. Jeg hadde enkle mål for økta:
  Ziele (mål):

·        Å lære verktøyet å kjenne

·        Å prøve ulike typer oppgaver ( inkluderer at jeg viser dere ulike typer dokumenter/”applications” som dere må respondere på på ulike måter)

Jeg viste fram dagens program (som var ganske detaljert i tilfelle en og annen ikke skulle komme på i det hele tatt), jeg viste fram ukeplanen og kommenterte den. Slik ser det ut da:

Jeg ville vise fram en PowerPoint  (Kommer tilbake til den). Læreboka, som er en nettside, viste jeg fram. I tillegg prøvde jeg å vise en Youtube-video, men det ble «for tungt» for programmet, så slikt ble vi enige om at elevene i framtiden måtte se selv, på egen PC.

Her ser de ulike valgene man har i Meetcon for hva som kan vises fram for elevene:

En liten digresjon her: Ganske ofte får man understreket at «det enkle ofte er det beste». Så også her. I denne første økta hadde jeg laget en grammatikkoppgave om substantivenes kjønn, denne:

DEN likte elevene godt. Om det skyldes oppgavens enkelhet eller deres voldsomme respekt for grammatikk (at de deler min fascinasjon for emnet, tror jeg nemlig ikke gjelder for alle!) – lurer jeg på.

Min oppdagelse med denne oppgaven, som gledet meg veldig i forhold til det videre arbeidet med Meetcon, var at jeg kunne SKRIVE i dokumentet mens jeg viste det til elevene.

Som du, kjære leser, nå har forstått, ble det mest LYTTING i denne økta – og denne gangen på lærer. Dette rettferdiggjør jeg ved at jeg også har behov for å «øve» på det tekniske, og jeg må rett og slett øve med elevene. Også for å kunne få tilbakemelding fra «brukerne». Jeg snakker tysk nesten hele tiden.
Mer lytting + snakking og skriving la jeg inn i ukeplanen. Youtube-videoen laget jeg en mengde spørsmål til og elevene skulle lytte ut svarene og skrive dem ned. Den tidligere omtalte Power-Point-presentasjonen inneholder bilder som skal beskrives og instruksjoner om hvordan man tar egen beskrivelse opp på lydfil + oppgavetekst, så klart!

Erfaringen var at Youtube-video som lyttetrening fungerte veldig fint. Alle 11 hadde uten unntak oppfattet minimum 95% av de opplysningene som var etterspurt.

Videre fungerte det veldig godt at elevene laget en lydfil der de beskrev et bilde spontant. Elever har en tendens til å ville skrive ned det de skal si i en slik situasjon. Jeg hadde fokusert på at de skulle snakke spontant og det hadde de gjort. Anbefales!
For elevene var dette selvsagt nytt, spennende og litt overveldende. Heldigvis svarer over  halvparten  «NEI» på spørsmålet om de gruer mer for å si noe i mikrofonen enn i et vanlig klasserom. Andre kommentarer var at «oppgavene i dag var for små» og «det ble for lite muntlig aktivitet».

Dette ville jeg prøve å bøte på i neste økt.

Tirsdagsmorgenen kom – og jeg følte meg godt forberedt. Det gjensto imidlertid å se om teknikken ville stå oss bi. Vi hadde blitt enige om at elevene skulle sitte hjemme hos seg selv fordi Meetcon-leverandøren setter som forutsetning at hver PC må ha nettverkskabel for at programmet skal fungere optimalt, og i disse trådløse tider har ikke skolen(e) kablet nettverk – og det ville medføre ganske mye jobb å kable opp. Dessuten er det ingen fordel å sitte mange mennesker i samme rom, men å skulle snakke med hverandre i mikrofon/høyttaler og se hverandre på skjermen.

For å gjøre historien kort: Vi sleit med teknikken også denne gangen. PCer ville ikke godta mikrofoner og høyttalere og eksterne web-kameraer. Noen hørte meg, men så meg ikke. Noen så meg, men hørte meg ikke. Og sånn gikk no` den økta!"